Saken er produsert og finansiert av NIBIO - Les mer
Hubroen trives godt i norsk kystlynghei. Men lyngheien må svis av med jevne mellomrom, noe som kan forstyrre de hekkende uglene. Hvordan kan vi både sørge for at fuglene trives samtidig som vi tar vare på den truede naturtypen?

Hubro gjør naturvern vanskelig

For å ivareta norsk kystlynghei må den svis av med jevne mellomrom – det liker hubroen dårlig. Hvordan kan vi blidgjøre uglene og samtidig beskytte den truede naturtypen?

16.4 2018 05:00

– I Norge er kystlynghei en truet naturtype, forteller forsker Liv Guri Velle ved Møreforskning i Ålesund.

Naturtypen finnes bare ytterst langs kysten, der vinteren er mild og det er fuktig hele året. Dette landskapet er imidlertid truet av gjengroing, og skjøtsel er helt nødvendig for å kunne ta vare på den. 

Men dersom det finnes hekkende hubro i området, må skjøtselen tilpasses.

Forskere fra NIBIO og Møreforskning har nylig sett nærmere på hvordan dette kan gjøres uten at det går på bekostning av hubro og andre viktige arter som lever her.

En truet naturtype

Kystlynghei er et menneskeskapt skogløst landskap dominert av røsslyng. Naturtypen finnes langs kysten fra Oslofjorden til Lofoten.

For å ivareta dette landskapet anbefales det at rundt tre til seks prosent av området blir svidd hvert år. Sviingen fjerner moden og gammel lyng og gir bedre vekstforhold for nye planter, som har bedre næringsverdi for den beitende villsauen som lever i området.  

– All lyngsviing skal skje på frossen eller fuktig mark i perioden fra midten av september til midten av april. Normalt foregår lyngsviing i januar, februar og mars, forteller Velle.


Slik ser godt skjøttet kystlynghei ut. Her fra Tarva i Bjugn kommune. (Foto: Pål Thorvaldsen)

Hubroen er sårbar for forstyrrelser

Norges største ugle, hubroen, lever stort sett en skjult tilværelse og er i dag en av våre aller mest truede fuglearter. Tidligere var den utbredt over store deler av landet, men i dag har den sin viktigste utbredelse langs kysten fra Agder-fylkene til og med Nordland.

I likhet med mange andre bakkehekkende fugler foretrekker hubroen gjerne en tørr reirplass med god beskyttelse fra vær, vind og reirpredasjon. Den liker å ha godt utsyn, og reiret plasseres gjerne på ei fjellhylle med overheng, under en stein eller en einerbusk.

Hubroen benytter de samme hekkeplassene år etter år, og det er eksempler på gode reirplasser som har vært benyttet mer eller mindre sammenhengende i 4000 år.

Ugla hevder territorium allerede fra februar, og egglegging kan begynne seint i mars i sør og i april i nord. Gjennom hele hekkeperioden er hubroen svært var for forstyrrelser. Den hekker ikke hvert år og ett hubropar kan veksle mellom flere alternative reirplasser for å unngå problem med parasitter og få bedre tilgang til byttedyr.


Regelmessig lyngbrenning er nødvendig for god skjøtsel av kystlynghei, men kan også være en kraftig forstyrrelse for bekkehekkende fugl som hubro. (Foto: Siri Haugum/Universitetet i Bergen)

Lyngsviing og saueforstyrrelser

– Lyngsviing er en kraftig og temmelig dramatisk forstyrrelse, påpeker Thorvaldsen. Ved gjentatte og kraftige forstyrrelser ved reirplass vil hubroen sky dette reiret og flytte til en annen og dermed mindre optimal reirplass, eller eventuelt avstå fra hekking dette året. Fra flere studier er det imidlertid vist at hubro har bedre hekkesuksess i territorier med åpen vegetasjonsstruktur. Dette gir større variasjon i byttedyrsammensetting.

Hubroen drar med andre ord fordel av denne type landskapsskjøtsel, så lenge det ikke foregår i hekketida.

I tillegg har utegangersau, eller villsau, i enkelte områder ført til konflikt mellom hubro og beitenæringa. I motsetning til andre saueraser beiter utegangersauen ute hele året og kan da fortrenge hubro fra reirhyllene i den mest sårbare perioden om våren. Enkelte steder kan også beitetrykket bli for høgt slik at byttedyr som for eksempel vånd forsvinner fra området.

Slik kan skjøtselen tilpasses

Forskerne har derfor utviklet enkle grep for å tilpasse skjøtselen til hubroens behov. Her er noen av de viktigste rådene fra forskerne:

  • Ved oppstart av skjøtselsplanarbeid i store og sammensatte områder der det er hekkende hubro, eller andre sårbare og freda arter, skal Fylkesmannens Miljøavdeling eller Statens Naturoppsyn (SNO) kontaktes.
  • Avstå fra lyngsviing nært inntil reirplass. Sett heller i gang rydding dersom det er behov for å stoppe tilgroing.
  • Flytt lyngsviing til sein høst eller tidlig vinter, mellom november og januar. Studier har vist at høstsvidd lynghei har minst like god revegetering etter lyngsviing som sviing i mars eller april. For å unngå unødvendige forstyrrelser for hubro skal lyngsviing være avsluttet før nyttår i sør og før utgangen av januar i nord.
  • Beskytt reirplasser mot sau. Sauen skal fortrinnsvis stenges ute fra reirhyllene der dette lar seg gjøre.
  • Unngå for intensiv beiting. Dette er negativt både for kystlynghei og hubro.

Du finner alle rådene i rapporten fra NIBIO. 

Referanser:

Thorvaldsen, P. og Velle, L.G.: Hvordan skjøtte kystlynghei for hubro? NIBIO POP. (2017)

Throvaldsen, P. m.fl: Tilpasning av skjøtsel i kystlynghei ved forekomst av hubro – høstsviing, forlengede brannrotasjoner og beiting. NIBIO Rapport. (2017)

Studien er finansiert av Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet, Fylkesmannen i Nordland og NIBIO Tjøtta.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Hubro

Hubro (Bubo bubo) er vår største ugle. Den kan bli opptil 75 centimeter lang og veie 4 kilo. Vingespennet kan bli opptil 1,8 meter. Hubroen har karakteristiske oransje øyne og lange øretopper. Kan forveksles med hornugle, men denne er mye mindre.

I Norge har hubroen sin viktigste utbredelse langs kysten fra Agder til og med Nordland. I innlandet foretrekker den kupert skogsterreng med bergvegger og bratte lier. Langs kysten kan den imidlertid også hekke i treløse områder og på flate holmer i nærheten av sjøfuglkolonier.

Den norske bestanden omfatter trolig 350-600 par og Nordland har i dag Europas tetteste bestand av hubro. Arten er karakterisert som sterkt truet på den norske rødlista, og har fått egen handlingsplan.

Hubroen lever primært av smågnagere som for eksempel vånd, og sjøfugl, men kan også ta hare, fisk, frosk og andre fuglearter. Arten er territoriell og territoriet kan være fra 1,5 – 80 kvadratkilometer stort.

Emneord

Annonse

Annonse