Saken er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - Les mer
Soloppgang over afrikanske himmeløyer: Utsikt fra en leir i Virunga National Park i Uganda mot vulkanene Gahinga og Karisimbi.

Forskere undersøker hvordan arter oppstår på afrikanske himmeløyer

Hypotesen er at ekstrem innavl har noe med saken å gjøre.

27.5 2018 05:00

Det har gått mer enn 150 år siden Charles Darwin skrev sitt berømte verk Artenes opprinnelse, etter en ekspedisjon til Galapagosøyene. Darwin påviste at isolerte bestander av planter og dyr kan utvikle seg til forskjellige arter, men han hadde ikke verktøy til å grave dypt i hvordan denne artsdannelsen foregår.

– Vi vet fortsatt forbløffende lite om hvilke mekanismer som ligger til grunn for at det dannes nye arter. Vi vet også veldig lite om hvor fort nye arter kan oppstå. Men nå har vi en idé og en stor bevilgning fra Norges forskningsråd som gir oss muligheten til å gå løs på dette, sier professor Christian Brochmann ved Naturhistorisk museum i Oslo.

Sammen med professor Anne Krag Brysting planlegger de to nå en serie ekspedisjoner til seks afrikanske «himmeløyer» – de seks høyeste fjellområdene i Afrika. Der skal de samle inn og studere planter som kan fortelle oss mer om hvordan nye arter dannes.

Fjelltoppene er naturlige laboratorier

– Disse fjellene ligger langt fra hverandre geografisk og har helt andre plante- og dyresamfunn enn de lavere, tropiske områdene mellom dem. Dermed fungerer toppene som naturlige, isolerte laboratorier. Her kan nye plantearter oppstå i isolasjon, omtrent som nye arter av finkefugler kunne oppstå på de ulike øyene i Galapagos, forteller Brysting.

Det er ingenting som er enkelt med dette prosjektet: Brysting, Brochmann og åtte–ti andre norske og afrikanske forskere skal tilbringe to–tre uker i hvert fjellområde mens de samler inn interessante planter i høyder fra 3000 til 4500 meter over havet. Høyden og avstandene gjør at forskerne ikke kan rusle rundt på egen hånd og samle planter.

– Vi var til sammen cirka 50 personer forrige gang jeg var på Kilimanjaro. Ti forskere, ti assistenter og 30 bærere. Det er ganske krevende å administrere et så stort reisefølge, antyder Brochmann.


Christian Brochmann og Anne Krag Brysting i fytotronen på Blindern: Her skal de dyrke planter fra afrikanske himmeløyer, for å lære mer om hvordan nye arter dannes. (Foto: Bjarne Røsjø / UiO)

Det grunnleggende artsbegrepet

Utgangspunktet for prosjektet er at to plantepopulasjoner som er isolert lenge nok, gradvis kan utvikle genetiske forskjeller som gjør at hybrider mellom individer fra de to populasjonene blir sterile. Da har populasjonene utviklet seg til to nye arter, forteller Brochmann.

– Artsbegrepet er helt grunnleggende i biologien. Jeg fant riktignok hele 39 forskjellige artsdefinisjoner i litteraturen forrige gang jeg forberedte en forelesning om temaet. Men de fleste er enige om at det er snakk om to forskjellige arter når avkommet blir sterilt, tilføyer Brysting.

Like planter var ulike arter

Christian Brochmann har grublet over denne problemstillingen helt siden han jobbet med sin doktorgrad ved museet og Biologisk institutt på 1980-tallet.

– Da satt jeg i årevis i fytotronen – det klimaregulerte veksthuset – her på Blindern og krysset ulike plantearter fra Arktis for å undersøke hvor beslektet de var. Men så gjorde jeg også noen kontrolleksperimenter med å krysse planter av det vi trodde var samme art fra for eksempel Svalbard og Norge, bare for å sjekke at alt var i orden. Da viste det seg flere ganger at avkommet ble sterilt. Det var altså snakk om forskjellige arter, selv om de så helt like ut!

– Jeg skrev bare noen linjer om det i doktorgraden, men egentlig har jeg vært hekta på det funnet hele tiden etterpå. Jeg har også fulgt det opp som et sidespor hele tiden siden, men nå nærmer jeg meg pensjonsalderen. Da var det på tide å gjøre artsdannelsen til et hovedfokus, forteller Brochmann.

Mistenker at selvpollinering gir raskere artsdannelse

Brochmann og Brysting er enige om at plantene i Arktis ikke egner seg så godt til å studere artsdannelse i isolerte samfunn, for der oppe i nord har både istider og plantevandringer gjort situasjonen nokså uoversiktlig. Selv plantebestander i vidt adskilte områder, som Alaska og Svalbard, kan ha vært skilt fra hverandre i bare noen tusen år.

Arktiske planter som har vært adskilt bare i kort tid og ser helt like ut, kan altså gi sterilt avkom. Det er overraskende i seg selv at nye arter kan dannes så fort.

– Vi vet ikke årsaken til denne raske artsdannelsen, men vi har en hovedmistenkt. Vi vet nemlig at mange plantearter i Arktis pollinerer seg selv for å sikre frøsetting når det er lite insekter tilgjengelig. Hovedhypotesen vår er derfor at en høy grad av selvpollinering, altså ekstrem innavl, øker hastigheten på artsdannelsen, forklarer Brochmann.

Her er det på sin plass med en saksopplysning: Selvpollinering innebærer at planteindivider befrukter seg selv ved at pollen overføres fra pollenknappene til arret. Fjellplanten snørublom (Draba nivalis) er et typisk eksempel: Den pleier å pollinere seg selv med en gang blomsten åpner seg. Pollineringen skjer ved at støvbærerne legger seg over arret og dekker det med pollen.

– Hos andre planter er selvpollineringen mer en backup-mekanisme. Individene kan befrukte seg selv hvis det ikke kommer pollen fra andre individer, tilføyer Brysting.


En gresslette i det etiopiske høylandet: Gressene kan likne på de norske, men kjempelobeliaene er typisk afrikanske. (Foto: Magnus Popp, NHM / UiO)

Begynner i Bale-fjellene

Forskerne innleder ekspedisjonene med å reise til de etiopiske Bale-fjellene i oktober 2018 – for å samle inn cirka 60 plantearter som skal undersøkes nærmere. Fra disse kommer forskerne til å velge ut cirka 20 som de skal gå videre med i prosjektet. I denne gruppen skal de inkludere både planter som er nesten rent selvpollinerende, noen som pollinerer seg selv av og til og noen som aldri gjør det. De skal samle inn eksemplarer av disse cirka 20 artene fra alle de seks himmeløyene og undersøke hvor genetisk forskjellige de er.

– De genetiske forskjellene kan brukes som et mål på hvor lenge bestandene på ulike himmeløyer har vært skilt fra hverandre. Vi regner med å finne noen bestander som bare har vært isolert i noen tusen år, mens i andre tilfeller har det kanskje ikke skjedd spredning mellom de ulike bestandene på 500 000 år. De seks himmeløyene våre inneholder dermed et helt system av forskjellige isolasjonstider, avhengig av når et frø tilfeldigvis er blitt spredt med fugl eller vind fra fjell til fjell. Dette skal vi bruke til å finne ut hvor fort «artsdannelsesklokken» tikker, forklarer Brochmann.

Fjelltur gjennom klimasoner

Turistene som bestiger Kilimanjaro med utgangspunkt i et nasjonalparksenter som ligger på cirka 1800 meters høyde, begynner vandringen i en regnskog som virker fremmed for norske botanikere. Men etter hvert som stien slynger seg oppover fjellsiden, hvor vandrerne overnatter i turisthyttene som ble bygget under ledelse av den norske fjellklatreren Odd Eliassen på 1970-tallet, blir vegetasjonen stadig mer karrig.

– Regnskogen inneholder arter som er fremmede for norske botanikere, men når vi kommer over tregrensa i cirka 3000 meters høyde, begynner vi å føle oss mer hjemme. Der kan vi for eksempel finne igjen smyle (Avenella flexuosa), som er et av Norges vanligste gress og kan danne hele enger på hogstflater i lavlandet. På Kilimanjaro vokser smyle i ly under noen karakteristiske, treaktige svineblom-arter, forteller Brochmann.

– Også fjellskrinneblom og vårskrinneblom vokser både i de norske og de afrikanske fjellområdene. I tillegg finner vi igjen mange «norske» planteslekter i de afrikanske fjellene, selv om artene ikke er akkurat de samme, tilføyer Brysting.


I Norge vokser smyle gjerne på hogstflater i lavlandet, men i Afrika er det en fjellplante. (Foto: Marte Holten Jørgensen, SNL)

Klassiske og moderne metoder

Forskerne skal bruke en kombinasjon av klassiske og moderne metoder i prosjektet, som er beregnet til å ta fem år. De afrikanske fjellplantene skal tas med hjem til fytotronen ved Institutt for biovitenskap. Der skal de dyrkes og krysses – på den gode gamle måten med lupe og pinsett.

– De fleste av disse plantene har nokså små blomster, så her snakker vi om mikrokirurgi. Vi må følge med hele tiden og være på plass rett før blomstene åpner seg. Så fjerner vi støvbærerne fra den planten som skal bli mor og henter pollen fra den som skal bli far. Deretter sår vi ut frøene som blir produsert, for å sjekke hvor fruktbart avkommet er, forteller Brysting.

Forskerne skal i tillegg analysere plantenes DNA for å finne ut hvor lenge de ulike bestandene har vært atskilt og for å finne ut nøyaktig hvor mye innavl de er preget av. De håper også å komme på sporet av de enkelte genene og molekylære mekanismene som kan ligge til grunn for dannelsen av nye arter.  

Grunnforskning med klimaperspektiv

Forskningsprosjektet har et skarpt fokus på grunnforskning, men de to forskerne håper likevel at resultatene skal kunne brukes til noe som rett og slett er matnyttig. Mange av kulturplantene og matplantene våre er nemlig selvpollinerende – tomat, erter, soyabønner, sitrus, for å nevne noen, og flere av kornslagene våre – og det kan bety at de ikke lenger kan krysses mot sine opprinnelige, viltvoksende slektninger.

– Men nå er vi inne i en tid med klimaendringer som kan føre til nye plantesykdommer og parasitter. Da må vi kanskje gå tilbake til kulturplantenes ville slektninger for å hente friske gener til de plantene vi dyrker. Hvis det da har oppstått krysningsbarrierer mellom kulturplantene og deres ville slektninger, kan vi kanskje overkomme disse barrierene når vi får mer forståelse av de grunnleggende genetiske mekanismene som er i sving. Vi regner med å lære mer om slike ting i løpet av dette prosjektet, sier Brochmann.


Skogen med kjempesvineblom (Dendrosenecio) 4300 meter over havet i Ruwenzori-fjellene likner lite på et norsk fjellandskap. Men hvis du ser nærmere etter, kan du kanskje finne smyle ved foten av svineblom-trærne. (Foto: Magnus Popp, NHM / UiO)

Referanser:

Christian Brochmann m.fl: Genetics of cryptic speciation within an arctic mustard, Draba nivalis. PloS ONE. 2014. doi:10.1371/journal.pone.0093834. Sammendrag.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Om prosjektet

Christian Brochmann har tidligere ledet to femårige prosjekter med støtte fra det daværende Nasjonalt program for utviklingsrelatert forskning og utdanning (NUFU).

Prosjektene AfroAlp I og II gikk ut på å studere det biologiske mangfoldet og klimaforholdene i afrikanske fjellområder. Tilsammen åtte afrikanske stipendiater ble utdannet.

Afroalp-prosjektene dannet grunnlag for det nye prosjektet SpeciationClock, som nå er finansiert med tilsammen 25 millioner kroner over fem år. Halvparten er interne UiO-midler, mens resten kommer fra FRIPRO Toppforsk-ordningen i Norges forskningsråd. Formålet med Toppforsk er å utvikle flere verdensledende forskningsmiljøer i Norge.

SpeciationClock er et samarbeid mellom UiO, Addis Ababa University (Etiopia), Makerere University (Uganda), Sokoine Agricultural University (Tanzania) og National Museums of Kenya. I tillegg deltar forskere fra Canada, Sveits, Frankrike og Tsjekkia.

Emneord

Annonse

Annonse