Saken er produsert og finansiert av OsloMet – storbyuniversitetet - Les mer
Simon Malkenes er blitt et symbol på ytringsfriheten til lærere. Her fra 1. mai-toget i Oslo i år.

– Ytringsfrihet for lærere er avgjørende for tilliten

– For mye administrativ disiplinering innenfor offentlig sektor kan hindre at nødvendig kritikk og innsiktsfulle råd når fram, sier forsker.

8.5 2018 05:00

– Svekker du ytringsfriheten til lærerne, svekker du den kritiske kunnskapskulturen lærere, leger og andre profesjoner må ha for å kunne ivareta oppgavene sine på en god måte, sier Fredrik Thue, professor ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet. 

– Ytringsfriheten til profesjonsutøverne er avgjørende for at samfunnet skal ha tillit til disse yrkesgruppene.

Malkenes-saken er et tydelig eksempel på at kontrollen utenfra blir for sterk, ifølge Thue.

Simon Malkenes, lektor ved Ulsrud videregående skole i Oslo snakket i Dagsnytt Atten om utfordringer han opplever i sin jobb. Han kom i intervjuet med konkrete eksempler på disiplinproblemer han opplever i en typisk skoletime. I ettertid satte arbeidsgiver i gang en såkalt forundersøkelse.

Rapporterer om utbredt fryktkultur

– Offentlig ansatte opplever ofte en mer autoritær styringsstil enn tidligere, sier Kai Østberg, forsker ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Han påpeker at innenfor høyere utdanning har demokratiske organer over lang tid blitt demontert til fordel for ekstern styrerepresentasjon og ansatte ledere.

– Rektorer i skolen og etatsledere i skoleverket prøver oftere å hindre at lærere deltar i offentlig debatt om egen arbeidssituasjon. Legene ved nye fusjonerte storsykehus i Nord-Norge og Oslo har rapportert om en utbredt fryktkultur. På styrenivå har trusler om disiplinære sanksjoner blitt brukt for å bringe kritiske ansatterepresentanter til taushet, sier Østberg.

Hvordan påvirker disse endringene styringen av profesjoner som lærere, leger og sykepleiere, og deres ytringsfrihet? Thue og Østberg er historikere og ser dagens konflikter omkring profesjoner og styring i et lengre historisk perspektiv.

Kontroll av lærerne – fra selvstyre til ekstern kontroll

– Forholdet mellom profesjonene og samfunnet må balansere mellom to fallgruver for å unngå at kontrollen utenfra blir for sterk eller ved at kontrollen forsvinner, sier Thue.

– Lærerne er et eksempel på en profesjonsgruppe som i stadig sterkere grad har opplevd å bli kontrollert og styrt utenfra ut fra en tynt kamuflert mistillit til deres faglige effektivitet og vilje til å gjennomføre nye skolepolitiske prioriteringer, sier Thue.

Han påpeker at det samtidig i stadig større grad forventes at lærerne opptrer lojalt overfor skoleeier. Et eksempel på dette er altså Malkenes-saken i Osloskolen.

– Malkenes-saken har aktualisert spørsmålet om hvordan og hvor mye profesjonene bør styres i et demokratisk samfunn, sier Østberg.

Han forteller at Gudmund Hernes på 1990-tallet var den viktigste pådriver bak reformer som innebar strammere styring av både lærere, universitetsansatte og helsearbeidere.

Østberg henviser til historikeren Kim Helsvig som sier at lærerstanden den gang var beskyttet mot reformer og sentral styring av cirka 500 forskjellige særavtaler.

– Dette er et eksempel på at profesjonen hadde for stor grad av selvstyre, sier Kai Østberg.

– Lærerorganisasjonenes ledere var så hjemmevante i departementskorridorene at de hadde skaffet seg egne adgangskort. Disse ble fratatt dem i 1992, da Hernes ble statsråd. Siden da har det meste gått i autoritær retning, i de fleste deler av offentlig sektor, forteller Østberg.

Profesjonene har et samfunnsmandat

Flere profesjoner opplever lignende tendenser som i Malkenes-saken, forteller Thue.

– Historisk sett har lærerne blitt regnet som en svak profesjon, leger derimot har vært sett på som en sterk, klassisk profesjon. Men også blant legene er det en utbredt forestilling om at de blir underordnet en ledelse som står ansvarlig oppover mot de sentrale helsemyndighetene, og som ikke tar tilstrekkelig hensyn til legenes profesjonelle skjønn, sier Thue.

Thue forteller at synet på profesjonene har svingt med det allmenne samfunnsklimaet. Frem til 1960-årene ble de oppfattet som bærere av kunnskap, fornuft og verdier som kom hele samfunnet til gode. Nettopp i kraft av sin uavhengighet inngav profesjonene tillit og bidro til å løse samfunnskonflikter på en fredelig måte.

Fra slutten av 1960-årene ble profesjonene i økende grad oppfattet som eksklusive elitegrupper som melte sin egen kake mens de påstod at de forvaltet samfunnets felles interesser.

Men fra 1990-årene fikk det positive bildet av profesjonene en slags renessanse, uttrykt i blant annet Eliot Freidsons bok «Professionalism: the third logic» fra 2001.

– Freidsons poeng var at profesjonene representerte en nødvendig tredje logikk i forhold til byråkratiet og markedet.

– Profesjonene har et samfunnsmandat og sørger til gjengjeld for å «holde orden i eget hus» ved blant annet å håndheve faglige standarder og etiske normer. Profesjonsutøvernes frihet til å ytre seg blir da en forutsetning for det kritiske kunnskapsarbeidet og dermed for at samfunnet skal opprettholde sin tillit til profesjonsutøverne, understreker Thue.

Har oftere kompetanse i ledelse, ikke fag

Å innrømme profesjonene en viss grad av selvstyre og utstrakt ytringsfrihet er ikke bare sunt for den faglige standarden, påpeker Østberg.

– Det er også et bidrag til maktbalansen i samfunnet og i politikken.

– Stortingspolitikerne har ofte ikke mulighet til å sette seg grundig inn i sakene de skal stemme over. Dermed kan det på grunnlag av departementenes saksfremlegg komme til å bli fattet vedtak med en tilsynelatende høy grad av politisk enighet, uten at det egentlig har vært en reell meningsbrytning på forhånd.

– Da er det viktig at de profesjoner som virkelig kjenner hvor skoen trykker, og som ofte har stor tillit i befolkningen generelt, har vid adgang til å uttale seg.

– For mye administrativ disiplinering innenfor offentlig sektor kan hindre at nødvendig kritikk og innsiktsfulle råd når fram, sier Østberg.

Et aspekt ved ledelsesstilen i de nye, store statlige institusjonene er at man ofte plukker ledere som først og fremst har sin kompetanse i ledelse som et eget fag. I en del tilfeller later det til at det anses som et direkte fortrinn at lederen ikke har faglig bakgrunn fra den virksomhet hun skal lede, fordi hun da ikke har bindinger til fagfolkene. Disse bebreides gjerne for sin manglende endringsvilje hvis de fremmer innvendinger på faglig grunnlag, mener Østberg.

– Et slående eksempel i så måte er Riksarkivet, hvor den nye Riksarkivaren fra 2014 er helt uten relevant faglig bakgrunn, noe som i høy grad også har preget hennes disposisjoner i ettertid.

– Men dette er ikke det eneste eksempel på at fagligheten svekkes når ledelse i for stor grad fremdyrkes som et eget fag i offentlig sektor, etter modell fra næringslivet, sier Østberg.

Annonse

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Seminar om styring av profesjonene 8. mai

Tirsdag 8. mai arrangeres seminaret «Styringen av profesjonene. Et nytt enevelde eller et mer handlekraftig demokrati?» på Litteraturhuset i Oslo.

– På seminaret vil vi på generell basis ta opp spørsmålene om profesjonenes rolle i en demokratisk politisk kultur, om effekten av markedsstyring og av pressgruppers virksomhet, sier professor Kai Østberg.

– Deretter vil vi gå mer konkret inn på situasjonen innenfor fire forskjellige profesjoner, eller grupper av profesjoner: Offiserer, universitets- og høyskoleansatte, lærere og helsearbeidere. Vi vil diskutere behovet for reformer på den ene side og disse reformenes uheldige bivirkninger på den annen.

Emneord

Annonse

Annonse