Humaniora i dagens samfunn

Religion – fra ignorert til overbetont

12.6 2018 16:54

av Pål Repstad, professor emeritus i religionssosiologi, Universitetet i Agder

Pål Repstad UiA

Jeg vokste opp i ei sørlandsbygd, og hadde begynt på skolen før jeg skjønte at søndagsskolen ikke var obligatorisk, for alle mine jevnaldrende i nærheten gikk der sammen med meg. Etter hvert fikk jeg bedre oversikt. En interesse for religionens varierende rolle i samfunnet førte meg sist på 1960-tallet til sosiologien på Blindern. Her var det stor sans for klassikere som Max Weber og hans kobling av protestantisk etikk og kapitalistisk utvikling i Europa, men interessen for religionen som samfunnskraft i dagens Norge var liten. De få av oss som interesserte oss for religionssosiologi, måtte stort sett søke veiledning hos hverandre. Våre veiledere var høflige, men hadde lite å by på.

For snart ti år siden gjennomførte Norsk Sosiologforening en spørreundersøkelse blant sine medlemmer, for å få vite mer om typiske trekk ved sosiologer. Noen av spørsmålene dreide seg om religion. Det viste seg at sosiologene har et større innslag av religionskritikere og overbeviste ateister. Som ellers var mennene mindre religiøse enn kvinnene. Bare 11 prosent av sosiologmennene ber, og de fleste av dem kun i krisetider, som det het i Sosiolognytt 3/2009. Denne svale interessen for religion hos sosiologene selv kan være mye av bakgrunnen for at sosiologer flest tradisjonelt har vist liten interesse for religionens rolle i samfunnet. La meg drive litt sosiologi på sosiologene: Hvis de selv lever i et sekulært og urbant miljø, kan de komme til å generalisere ukritisk fra eget nabolag til storsamfunnet. Det finnes viktige unntak her, både nasjonalt og internasjonalt. Klassiske kjemper som Max Weber og Eilert Sundt var svært interessert i det religiøse liv. Det samme var Stein Rokkan i sin beskrivelse av dimensjoner som skaper spenninger i samfunn. Men i store deler av det vi kalte etterkrigstida syslet sosiologene atskillig mer med arbeidsliv, utdanning og politikk enn med folks livssyn, og i den grad religion ble omtalt, var det som et fenomen på vei ut. I Norge som ellers i Vesten dominerte sterke teorier om sekularisering. I 1970 skrev en norsk sosiolog en bredspektret bok om samene uten å komme inn på læstadianismen. Religionssosiologi ble i høyden et tema for spesielt interesserte, ofte folk med kirkelig tilknytning. Mediene gikk i samme retning som akademia. Med noen unntak der religion skapte konflikt, slik som helvetestriden på 1950-tallet, ble religion lite dekket, og når det skjedde, kom religionen ofte til syne som innholdet i et raritetskabinett.

Dette har endret seg i løpet av de siste tiårene, og det har med innvandring og et mer etnisk og religiøst mangfoldig samfunn å gjøre. For å ta mediene først: De første årene etter at pakistanske og tyrkiske fremmedarbeidere kom til Norge, handlet mediestoffet mye om sosiale og materielle levekår blant innvandrerne. Gradvis skjedde det så en kulturalisering av diskursen. Etter hvert ble fokus på materielle levekår erstattet med fokus på kultur, ikke minst på religion. Terrorangrepene i USA i 2001 satte fart i denne utviklingen, men endringen hadde begynt tidligere. Det er ikke til å legge skjul på at høyrepopulistiske partier og bevegelser har vært en viktig drivkraft bak denne forskyvningen, både i Norge og andre steder. Sosiologen og filosofen Zygmunt Baumans begrep «offisiell frykt» er relevant her: Noen politikere – ofte godt hjulpet av media – trygger sin posisjon ved å oppmuntre til utrygghet i befolkningen. I dag er det ikke uvanlig at problematiske forhold som kriminalitet, vold og undertrykkelse kobles ganske direkte til religion, mens fattigdom, klassestruktur, diskriminering og utenforskap tillegges mindre vekt. Analysen blir da at visse former for religion (i klartekst særlig islam, men også noen former for konservativ kristendom) har en form for indre egenskaper som med nødvendighet fører til undertrykkelse, sosial kontroll og konflikt.

Dette er problematisk sett fra en religionssosiologisk synsvinkel. Selvsagt kan religion ha problematiske konsekvenser, men det skjer mest når religionen virker sammen med andre

samfunnskrefter og bidrar til å erklære disse som hellige og i samsvar med Guds vilje. Baksiden av denne mynten blir da en nødvendig kamp mot de vantro Guds fiender. En slik religiøs legitimering kan knyttes til både nasjonale, etniske, kjønnsmessige og ikke minst høyst materielle interesser. Men nettopp som religionssosiolog blir jeg ofte betenkt over hvor lettvint religionen som sådan i media og blant enkelte politikere pekes ut rutinemessig som Årsaken med stor Å, alene eller koblet til kultur. Det er ikke slik at jeg som religionsforsker blir lykkeligere jo mer religionen vektlegges som årsaksfaktor i samfunnet.

Nå finnes det også en motsatt grøft, både for media, politikere og forskere. Liberale, velmenende og dialogorienterte religiøse mennesker kan være for kjappe til å bagatellisere religionens negative virkninger i samfunnet, ved å begynne å snakke om kynisk utnytting av religion fra høyst verdslige maktpersoner. Slik «misbruk» av religionen, som det ofte kalles, kan forekomme, men det er også eksempler på at folk som er ærlig og sterkt religiøst engasjert kan bli så overbevist om at de er på Guds parti at de kan gjøre forferdelige ting. Jeg avviser altså ikke at det kan skje, men hovedpoenget mitt er at religionen har gått fra å være ignorert og undervurdert som samfunnskraft til i dag å bli overvurdert. Uansett er det et empirisk spørsmål – med varierende svar – hvilken rolle religionen spiller i konkrete sammenhenger. Å hevde at religionen ikke betyr noe eller betyr alt, er «dristig, men plumpt», for å sitere Dag Østerberg i en debatt om et helt annet tema.

Jeg er en samfunnsviter som har tilbrakt mye av min tid i akademia i et fakultet sammen med teologer, etikere, religionsvitere og andre humanister. Det har vært berikende, men humanister kan noen ganger falle i den grøft at de tillegger idemessige krefter for stor virkning og tillegger den bredere samfunnsmessige sammenhengen for liten betydning. Det kan gjelde studier av litteratur og medier så vel som kunst og religion. Derfor er det ingen grunn til å frykte tendensen til å føre inn samfunnsvitenskapelige perspektiver i humaniora. Å se kulturfenomener i et samfunnsmessig perspektiv er ikke å redusere dem, men å få en bedre forståelse av dem.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Humaniora i dagens samfunn

Siste blogger