I grenseland – sørsamisk i Midt-Norge

Fra kong Svåse til samelandsmøtene

1.2 2018 18:41

Skrevet av Håkon Hermanstrand, doktorgradsstipendiat ved Nord Universitet

Året 2017 er over, og vi har feiret det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917. Snart feirer vi det andre samiske landsmøtet i Østersund i 1918. Det var foreløpige samepolitiske toppunkt. Tråante 2017 går over i Staare 2018.

Politikk har samer drevet før. Enkeltmennesker, maktpersoner, kollektiv og samfunnsrepresentanter har virket lokalt og nasjonalt. De har manøvrert, organisert og arbeidet for sin sak eller for fellesskapet interesser. Dette blogginnlegget er et personlig utplukk av noen eksempler.

Frimerkemotiv basert på et maleri fra kongsgården på Dovre. Samekvinnen Snøfrid fortryller kong Harald Hårfagre på Dovre. Bak Harald står Snøfrids far, kong Svåse, som arrangerte møtet. Foto: © Posten Norge

Etter hvert begynner mange å kjenne historien om Snøfrid, samekvinnen kong Harald Hårfagre falt så fullstendig totalt for, gifta seg med og fikk barn med. Snøfrid var datter av kong Svåse fra Dovre øverst i Gudbrandsdalen. Han hadde bolig like ved kongsgården Tofte. Det kan være lett å avvise historien som et sagn, men de senere årenes arkeologiske dokumentasjoner fra Sør-Norge gir større grunn til å tro på historien enn før. Det var jo Svåse som ifølge sagaen henta kong Harald heim til seg, og sørga for at kongen møtte dattera. Vi kan forestille oss at dette var planlagt bygging av politisk allianse fra Svåses side.

Flere hundre år etterpå var grenseområdene i det sørsamiske området preget av strider og kriger mellom Sverige og Danmark. Midt i dette skulle mennesker forsøke å finne rom for sine liv. En av dem var Olof Jonsson fra Finnlierne. Olof Jonsson levde på 1500-tallet, blant annet under sjuårskrigen. Han holdt til det som i dag er Jijnjevaerie, som er i dagens Krokoms kommun i Jämtland og Lierne kommune i Trøndelag.

Olof Jonsson fikk skattekrav både fra Sverige og Norge, og til tider fra to forskjellige hold i Sverige. Dette virker det som om Olof Jonsson og etterkommerne håndterte nokså behendig. Det ser ut til at de betalte skatt dit de tjente mest på det. De dro til den svenske lappefogden i Ström i Jämtland i 1565, som da var okkupert av svenske styrker, der de betalte skatt og handlet, og dro heim med om lag 1500 kg mjøl og 25 kg smør.

Danske styresmakter forsøkte å knytte Olof og folkene hans til seg. Sønnen Morten fikk i 1571 befaling over «så mange lapper som under hans selskab er» mot at han og folket hans skulle være tro mot danskekongen og betale skatt. Allikevel betalte han skatt til Sverige i 1571 og 1572. Det kan se ut til at de rett og slett betalte skatt der de kunne tjene mest på skinnhandel. De stod seg sannsynligvis godt også.

Etter den krigen som i Norge er kjent som Hannibalsfeiden, ble Jämtland svensk for godt i 1645. Folk skjønte fort at nytt styre betød at gamle rettigheter kanskje ikke ville gjelde uten videre. Andre så en mulighet til å posisjonere seg. Allerede året etter, i 1646, møtte finnekungh Morten Jonsson landshøvding Hans Strijk. Finnekongen Morten Jonssons land var Sarf och Suule fjäll, det vil si området mellom Särvfjället i Härjedalen og Sul i Verdalen, og dette visste han å passe på. Morten Jonsson hadde et frihetsbrev på sitt land fra danskekongen, og dette frihetsbrevet ville han nå få bekreftet fra svenske myndigheter. Det fikk han. Dessuten hadde han sannsynligvis land i Norge også, så fra da av måtte han forholde seg til to kongemakter. Det er uklart hva som ligger i tittelen finnekonge, men sannsynligvis betød det at han ledet for en større gruppe mennesker.

I første halvdel av 1700-tallet ble den samiske kulturen og religionen satt under et hardt press gjennom den planmessige kristne misjonen. På visitaser i Overhalla og Beitstad i Trøndelag på 1700-tallet poengterte biskopen for eksempel hvor viktig det var for samene å bruke dansk som en del av

Utsnitt av innskrift fra 1734 i Trondhjems biskops visitasprotokoll (Statsarkivet i Trondheim). Her beskrives boikotten fra samene i Brønnøy. De står blant annet (...) Men siden de taabelige mennisker ere af Brøndøe præster befalede at lære meere, haver de fastelig beslutted aldrig meere at søge til Wadsaas kirche (...) Foto: Håkon Hermanstrand

trosopplæringa. Dette skjedde ikke uten reaksjoner. I 1733 startet samene i Brønnøy sørvest i Nordland fylke rett og slett en boikott. Prestene hadde krevd at de skulle følge opp kristendommen langt bedre. Samene svarte prompte med å boikotte Vassåskirka, og i 1734 kunne biskopen skrive at de fremdeles boikottet kirka. Noe lenger sør, i Trøndelag, ønsket et trettitalls samer samme året, i 1734, å få gå til nattverden i Harran siden presten og misjonæren i Snåsa ikke hadde gitt dem muligheten i Lierne. Det fikk de ikke, men de hadde gitt presten beskjed om ønsket og innforstått kritisert geistligheten i Snåsa. Begge disse hendelsene forteller om felles handling og sjølhevdelse, sjøl om holdningene til kristendommen kanskje var forskjellige.

Før grensa mellom Norge og Sverige ble fastlagt i 1751, ble det lagt ned flere års arbeid med utredninger om grenseforholdene. På norsk siden ble dette arbeidet ledet av major Schnitler. Han reiste Norge på langs og tok opp vitneavhør fra folk som kjente grenseområdene. Det er vanskelig å se for seg at den samiske befolkninga ikke skjønte at noe viktig var under oppseiling. De er påfallende hvordan vitner fra for eksempel grenseområdene i Frostviken og Namdalen argumenterte for at grensa mellom Norge og Sverige gikk der hvor østgrensa for deres områder gikk, etter deres oppfatning. I Vefsn ble Schnitler rett og slett ganske frustrert over vitnet Thomas Sjulsen Nørteman. Han var (...) vanskelig og u-stadig i sit udsagn (...). Det kan hende at Nørteman var det, men kanskje var han også ute etter å ordlegge seg taktisk og til sin fordel. Han skjønte vel at det kom en grense, og at hans land på dagens Åarjel-Stoerrevaerie i Västerbotten ville bli berørt. Med grensa i 1751 fikk samene ikke lov til å ha land i begge riker.

Etterhvert som norsk og svensk nybygging og kolonisering skjøt fart med statlig velsignelse, ble samiske interesser stadig presset. Stina Klementsdotter fra Frostviken, som (...) förenar med ett gott hufvud förslagenhet och munnighet (...), brukte mye av sin tid på 1830- og 40-tallet til å tale den samiske befolkningas sak. Blant annet brukte hun tid på en svensk landmåler. Hun ville gjøre ham fullt oppmerksom på den vanskelige situasjonen for den samiske befolkninga, og fulgte ham på hans oppdrag i Frostviken. Valget av landmåleren var ikke tilfeldig. Han hadde jo en viktig funksjon i utdelinga av land. På samme tiden som hun sørget for å lobbyere mot landmåleren, sendte samene i Frostviken flere klagebrev til den svenske kongen. De åpnet et brev til kongen fra 1849 slik:

 (…) Ehuru vi Lappar, såsom Skatt utgörande för wåre innehafvande Fjäll - trakter uti Frostvikens Capell af Jämtlands Län,  börde wara fredade från alla innträng af derä bosatte Nybyggare, äro wi oaktadt så sammanträngde genom deras ouphørlige inkräktningar att snarliga intet återstår för wår tarfliga Lifnäring (…) (Svenske riksarkivet - Civildepartementet 1849 - 06 - 12 El Vol 282)

Brevet var underskrevet av representanter for skattefjellene i Frostviken, og representerer en felleshandling.

Nordlandsposten 12. april 1902. Marie Stengel skal holde møte i Bodø. Fire år før hadde hun reist i Troms og Finnmark. Bilde: Beskåret skjermdump fra Nasjonalbiblioteket

På slutten av 1800-tallet og i første del av 1900-tallet drev Marie Stengel agitasjon for å opplyse folk om ”lappernes fortrykte stilling”. Hun var fra Orkdal og Røros, og brukte etternavna Kjelsberg og Stengel, før hun gifta seg og tok navnet Finskog. Hun livnærte seg som syerske i Trondheim før hun i 1890-åra begynte å reise rundt i Norge og Sverige, fra Finnmark i nord til Hordaland i sør. Hun brukte morsmålet samisk, sang, spilte og snakket, og kombinerte religiøs forkynnelse med agitasjon og opplysningsarbeide. Det kan se ut til at Marie brukte størstedelen av sitt liv på dette kallet fra 1890-tallet til hun døde i 1927.

Tida fram mot møtene i 1917 og 1918 var prega av samisk organisering i nord og sør, og en erkjennelse av at man var i en utsatt posisjon som man måtte søke å gjøre noe med. Den norske og svenske nasjonalismen gjorde ikke dette enklere. Med støtte i vitenskap og politikk var undertrykkinga av samiske kulturuttrykk hard og ble hardere, og etter unionsoppløsninga i 1905 ble grensa mot Sverige nokså raskt i praksis stengt for samisk næringliv. I den samiske avisa Waren Sardne var det ei tid en såkalt Finneprat-serie mellom to personer, Jaoa (Jåvva) og Neila (Næjla). I disse oppdikta samtalene tok avisa for seg ulike aktuelle tema. Et utdrag fra 5. august 1911 illustrerer tanker i tiden:

    Jaoa: Hvordan trur du de gaar me reinsfinnan te slut?

   Neila: Jeg tror, at nordmænderne bryr sig pokkern om dem –

                til deres forbedring ialfald

 

Med dette personlige utplukket av eksempler ønsker jeg å vise at den samiske befolkningsgruppa ikke har vært passive tilskuere til historiens forløp. De har vært aktive både som enkeltmennesker og grupper. De har agert og reagert i forhold til hendelser og prosesser i det større samfunnet. Historien om Svåse og Snøfrid, sagn eller ikke, forteller om politisk handling. Olof Jonsson, Thomas Sjulsson Nørteman og Morten Jonsson forsøkte å manøvrere til sin fordel i forhold til statsmaktene.  Samene i Brønnøy, Sara Klementsdotter og Marie Stengel protesterte med ulike midler mot det de så som overgrep. Brevet fra Frostviken og Finnepraten mellom Jåvva og Næjla i Waren Sardne uttrykker en forståelse for egen situasjon som leder opp mot den moderne organiseringa.

Marie Stengel (1851-1927) Foto: Olof Östling/ Stiftelsen Saemien Sïjte

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

I grenseland – sørsamisk i Midt-Norge