Sigmund Bergs blogg

Dette er mine kjæledyr på laben

13.2 2018 13:46

Da jeg begynte på lab-delen av masteren min, var det en del å sette seg inn i. Det var mange nye ansikter, plasseringer av instrumenter og reagenser, hva vi faktisk gjorde på laboratoriet etc. En av disse tingene var at jeg fikk mine egne celler som jeg måtte ta vare på. Jeg må passe på at de har nok fôr, og at de ikke vokser for tett. De trenger nemlig plass for å vokse på. Hvis ikke så dør de.

Cellene mine i en skål. Når de dør, trekker de seg sammen. De blir dermed runde og lysende rundt kanten. Her er det desverre mange døde celler. (Foto: Sigmund Berg)

Kreft er bra

Cellene jeg passer på er naturligvis kreftceller. Hvorfor er dette naturligvis? La oss gå igjennom kjennetegnene til kreftceller. De deler seg og formerer seg i det uendelige, og det veldig fort. For å kunne vokse så fort og dele seg så ofte, må du uttrykke mye proteiner og de fleste genene må være tilgjengelige og godt uttrykt. Dette er viktig fordi noen ganger kan celler skru av genene sine. En nervecelle trenger for eksempel ikke de samme proteinene som en muskelcelle, så derfor skrur de av de genene de ikke trenger. Dermed trenger de ikke bruke energi på å lage unødvendige proteiner. Alle disse kjennetegnene på kreft, er veldig nyttige for celler som skal forskes på. Forskere ønsker gjerne for eksempel å bruke celler som ikke dør så lett. Der er kreftceller veldig bra.

De aller fleste som dør av kreft, dør etter at kreften har spredt seg i kroppen. En av egenskapene cellene må inneha for at dette skal være mulig, er det å kunne flytte på seg. En del kreftceller er dermed ganske flinke til dette. Forskningsgruppen som jeg er en del av, studerer akkurat dette med hvordan celler beveger seg bortover, cellemigrasjon. 

HeLa-cellene

Cellene jeg bruker nå kommer fra en hvit mann i 40-årene. I sommer derimot jobbet jeg med celler som kom fra benkreft hos ei jente som var 15 år gammel. Disse cellene ble donert i 1964. Likevel, de kanskje aller mest kjente cellene er de som kom fra Henrietta Lacks. Det var aller første gang man innså at man kunne gro menneskeceller utenfor menneskekroppen over lengre tid, og forske på disse cellene."Man innså derimot dette etter at Lacks var død, så man fikk faktisk ikke spurt henne om lov til å bruke cellene hennes, det ble bare gjort. Noen har estimert det til at det er grodd ca 20 tonn av Henrietta Lacks sine celler! Hvis vi tar utgangspunkt i at Lacks var en voksen kvinne på ca 70 kg, betyr det at det har blitt grodd celler tilsvarende 285 Henriettaer.

Her er noen av Henrietta Lacks sine celler, som er i en skål til en i forskningsgruppen min. Disse cellene er litt større enn cellene på det andre bildet, disse får litt mer forskjellige fasonger. De andre er generelt rundere. (Foto: Sigmund Berg)

Kreft er nyttig

Disse cellene blir brukt til eksperimenter og forskning. Cellene har forskjellige egenskaper, blant annet fordi de kommer fra forskjellige deler av kroppen. Dette er nyttig ettersom forskere studerer forskjellige ting, og dermed har forskjellige krav til cellene. Cellene blir også brukt for å forske på og produsere vaksiner. Det hadde faktisk ikke vært mulig å lage mange av dagens vaksiner, hvis det ikke var for akkurat disse kreftcellene. Cellene formerer seg så fort, at vi må fôre dem to ganger i uken. Samtidig flytter vi dem fra én skål til en annen skål. For at det skal ta lenger tid til de har delt seg mange nok ganger til å dekke hele skålen, kaster vi faktisk ca 90 % av dem. De havner rett og slett i søpla. I vårt eget spesialavfall, da, tross alt. Og dette er selv om vi bruker dem til eksperimenter.

Frosne, forgiftet og lykkelige

Det er enda ikke mulig å fryse ned menneser for så å tine dem igjen og få dem til å bli levende. Dette er derimot mulig med celler. Dette er en av grunnene til at vi fortsatt har relativt ferske celler fra 50- og 60-tallet. Senest igår skviste jeg sammen noen millioner celler ved sentrifugering, før jeg så løste dem opp i en blanding av cellegift og cellenæring. Deretter puttet vi dem i en av fryserne som holder minus 80 grader celsius. Så, om noen måneder eller år, tiner vi dem igjen og håper at de er glade og lykkelige, og vil fortsette å leve og dele seg i det uendelige (det fungerer som regel).

Langtlevende celler må dø

Nå har jeg fortalt hvordan cellene deler seg i det uendelige samtidig som jeg har fortalt hvordan vi fryser dem ned. Det burde jo ikke være nødvendig å fryse dem ned hvis de deler seg hele tiden? Vel, for hver gang en celle deler seg må den også kopiere alt arvematerialet som er i cellen. Den har faktisk et eget maskineri som passer på at det ikke skjer feil i kopieringen, og som faktisk retter opp i de fleste feilene. Likevel regner vi med at dette maskineriet, alle disse proteinene som retter opp i kopieringsfeil, noen ganger overser feil. Dermed vil celler etterhvert få flere og flere mutasjoner. Til slutt vil ikke cellene være like friske eller gode, og da kan vi ikke bruke dem til eksperimenter.

Det sies at man skal prate med husplanter. Jeg har heldigvis ikke begynt å prate med cellene mine enda. Derimot tror jeg at veilederen min har lest poesi for sine..

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Sigmund Bergs blogg

Siste blogger

En forskerblogg om insektenes fantastiske verden
stipendiat i paleontologi ved Naturhistorisk museum.
avdelingsdirektør, Norsk Romsenter