Terje Wahls blogg

Budsjett, planer og akselerasjon

17.2 2018 21:52

Dagene begynner å bli merkbart lengre nå. Som guttunge på Lillestrøm husker jeg vi hadde et ordtak om at den 15. februar kunne bli årets kaldeste dag, men aldri en senere dato. Så nå er det verste unnagjort denne vinteren.

Et ordtak fra den andre siden av dammen, er dette: "Man skal aldri ta for gitt at Kongressen vil vedta det budsjettet som presidenten ønsker". Men uansett knyttet det seg betydelig spenning til det rom-budsjettet som ble presentert fra Det hvite hus denne uken. Hovedtrekkene i budsjettforslaget når det gjelder bemannet romvirksomhet, har allerede blitt kommentert utførlig her på forskning.no:

https://forskning.no/romforskning/2018/02/trump-vil-kutte-statsstotten-til-romstasjon

https://forskning.no/meninger/kronikk/2018/02/trump-vil-til-manen-og-mars-skal-norge-vaere-med

https://forskning.no/meninger/kommentar/2018/02/romhipsternes-nye-ikon

Men det var mye interessant også andre steder i budsjettforlagene for NASA, NOAA, USGS og Air Force, også. WFIRST, det neste store romteleskopet som er planlagt etter Hubble og James Webb Space Telescope, foreslås terminert. Også innen jordobservasjon er sparekniven brukt, med foreslått terminering av bl. a. OCO-3, som skulle fortsette de detaljerte målingene av CO2-innholdet i atmosfæren. Det er interessant at mens EU-kommisjonen har etablering av en europeisk egenevne til detaljerte CO2-målinger som høyeste prioritet for neste generasjon Copernicus-satellitter, så synes USA å ville avslutte den måleserien som de startet med OCO-2. 

Ett kutt er faktisk allerede gjennomført, for i slutten av januar bestemte NASA seg for å kansellere utviklingen av Radiation Budget Instrument (RBI), instrumentet som skulle overta etter CERES for måling av klodens strålingsbalanse, med første ferd på værsatellitten JPSS-2 i 2021. Jeg vet ikke hvor mye politikk vi skal tolke inn i akkurat den avgjørelsen. NASA selv framfører i hvert fall argumentet om at det har vært betydelige tekniske utfordringer, og at RBI derfor lå an til å få store overskridelser. Og med hele fire CERES-instrumenter i bane nå, hvorav det nyeste ble skutt opp på JPSS-1 i fjor høst, er det liten fare for å gå tom for den slags målinger "de neste åtte årene". Så får vi se hva man trenger deretter.

For øvrig er det ikke alle satellittinstrumenter som får like mye oppmerksomhet som CERES. Nylig takket den noe ukjente TES - Tropospheric Emission Spectrometer - for seg, etter fjorten års tjeneste på NASAs satellitt Aura. Her er en link til den historien:

https://www.nasa.gov/feature/jpl/farewell-to-a-pioneering-pollution-sensor

Havet som stiger - og akselererer?

I 2015 kom en australsk forskergruppe med artikkelen "Unabated global mean sea-level rise over the satellite altimeter era". Der ble det antydet at når man tok hensyn til GPS-måling av tidevannsmålernes bevegelse (der hvor altimetersatellittene kalibreres), så framsto havnivåkurven fra altimetersatellittene som noe mer krum enn man tidligere har trodd. Slik så kurvene deres ut, oppdatert fram til sommeren 2016:

Figuren som for alvor satte fart i diskusjonen om en mulig akselerasjon i satellittmålt havnivå. (Bilde: CSIRO)

Den nyeste kurven fra australske CSIRO ser dere her. Den inkluderer data gjennom hele 2017, men er foreløpig bare korrigert for landheving vha. GIA-modellen, ikke GPS-basert.

Den nyeste havnivåkurven, med data for hele 2017. (Bilde: CSIRO)

Vi ser at tross en bitteliten La Nina i fjor og en svak/middels La Nina i år, så har havnivåkurven fortsatt ikke kommet seg ned under trendlinjen. Og gitt at kurven (ut fra de andre publikasjonene) "egentlig" skal løftes litt i starten, så synes det altså å være tegn til en akselerasjon der.  

Vel, i 2016 kom havnivå-forskningsgruppen ved University of Colorado med artikkelen "Is the detection of accelerated sea level rise imminent?". Deretter har det også kommet publikasjoner fra forskjellige team som har diskutert effekten av Pinatubo-utbruddet på de første årene med altimetersatellittmålinger, og det er oppdaget tekniske småfeil som bør justeres i analysen av dataene fra den første havnivå-altimetersatellitten, Topex-Poseideon. 

Etter dette har det bare vært et spørsmål om tid før noen ville stå fram og "ta æren" for å ha oppdaget at havnivåstigningen akselererer også i satellittalderen. Og det ble altså gruppen fra Colorado som klinket til med en publikasjon med den megetsigende tittelen "Climate-change-driven accelerated sea-level rise detected in the altimeter era". (Nerem et al, PNAS, 2018).

http://www.pnas.org/content/early/2018/02/06/1717312115

Kjernen i artikkelen deres er denne figuren, der de prøver å beregne hvordan havnivåkurven "egentlig" ville vært uten vulkanutbruddet på Pinatubo og ENSO-vekslingene mellom El Ninjoer og La Ninaer:

Kanskje er det her historiens dom felles over havnivåets akselerasjon i altimetersatellittalderen? (Bilde: Nerem et al, PNAS, 2018).

Estimatet som er publisert for havnivåets akselerasjon i satellittmålingene, er på ca 0,08 mm/år i året. Dette vil i så fall gi en drøy halvmeter høyere globalt havnivå i år 2100 sammenliknet med i dag, hvilket er i bra samsvar med prognosene som ble lagt til grunn i IPCC5-rapporten. 

Nerem og medforfatterne har selvsagt mer i artikkelen sin enn bare den figuren. De har også gjort en gjennomgang av hva som er kjent om de tre hovedkildene til havnivåstigning: Isbreene, de store iskappene, og termisk utvidelse av vannet i havet. Ikke overraskende er det Grønland og Antarktis som har bidratt mest til akselerasjonen. Den termiske utvidelsen av vannet i havet er fortsatt det største enkeltelementet i stigningen, men synes foreløpig ikke å akselerere noe særlig. Forfatterne konkuderer med at det nå er godt samsvar mellom den observerte havnivåstigningen, og summen av bidragene.   

Min vurdering, basert på alle artiklene jeg har sett, er at det nå er observasjonelt grunnlag for å si at havnivået (fortsatt) akselererer, men det er selvsagt noe usikkerhet når det gjelder størrelsen. Estimatet som angis av Nerem et al (2018) er:

0,084 +/- 0,025 mm/år**2.   

Så - på en måte er dette et historisk øyeblikk. Men på den annen side - dette øyeblikket måtte komme. Og det estimatet som er publisert for akselerasjonen, forandrer ikke noe vesentlig på de prognosene som foreligger for havnivåutviklingen framover i dette århundret. 

Global temperatur

Mens global januartemperatur i troposfæren ble klokket inn rundt tiendeplassen, så har måleseriene ved overflaten plassert seg slik: 

  • Copernicus/ECMWF: Fjerdeplass
  • GISS: Femteplass
  • JMA: Sjetteplass
Omsider kom det en månedsverdi i nærheten av trendlinjen fra JMA. Hvor vil februar og mars havne? (Bilde: JMA)

Troposfæretemperaturen er kjent for å ha større ENSO-utslag, så plasseringene synes å være i bra samsvar med at vi nå har en La Nina. Troposfæretemperaturen pleier dessuten å henge et par måneder etter ENSO-indeksene, så jeg vil tro at får ganske lave plasseringer fra UAH og RSS også i februar og mars. Når det gjelder global temperatur ved overflaten, derimot, så har jeg en følelse av at bunnen for månedsanomaliet ble nådd allerede i januar. I hvert fall er det store ting på gang i Stillehavet nå ...

I følgende figur ser vi hvordan det har vært mange dager med kraftig vestlig vind-anomali i vestre del av Stillehavet, og dette vestavindsutbruddet pågår enda:  

Dette vestavindsutbruddet (gult/oransje) er mye større enn det som kom i desember. (Bilde: NOAA)

Som en konsekvens av at passaten "kollapset", siger nå store mengder varmt vann sakte østover i ekvatorbeltet i Stillehavet. Varmt vann velles nedover i vannmassene etter hvert som bølgen ruller østover, noe som vil vise seg som positivt temperaturanomali på et par hundre meters dyp. En annen effekt er at både termoklinen og havnivået flates ut.   

Og hva så? Vel, jeg tror fortsatt at vi kommer til å utrope en offisiell La Nina når februar og mars er unnagjort, men vips - så kommer havoverflaten midt i Stillehavet til å være temmelig varm. Og koblet med lite sjøis, vil vi trolig få se et meget høyt globalt temperaturanomali i sommer.

Hvorvidt det blir en ny El Ninjo, er fortsatt for tidlig å si. Men akkurat som vi går mot varmere vær i månedene framover her i Norge, så vil nok det globale temperaturanomaliet også klatre oppover det neste halve året. Og kurven for globalt havnivå, den har nok ingen planer om noen nedtur med det første.  

Sjøisen

Sånn midtveis ut i måneden ligger det an til ny minimumsrekord for februar-sjøisens utbredelse både i Arktis og globalt. Detaljerte kurver for Arktis og Antarktis ser dere her: 

http://nsidc.org/arcticseaicenews/charctic-interactive-sea-ice-graph/

 

Og det får være nok for i kveld - husk at det kommer en ny OL-stafett grytidlig søndag morgen.

God helg!

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Terje Wahls blogg