Terje Wahls blogg

Vårsola

18.3 2018 00:15

Jeg var på ESA-møter i Paris denne uken, samt en snartur til Stavanger for å holde foredraget "Gratis data fra himmelen – hva skjer?" på Geomatikkdagene der. Jeg ble oppringt dagen før av en som hadde sett foredragets tittel i programmet, men da jeg forklarte at det dreier seg om satellitter som observerer Jorda, så var det visst ikke fullt så interessant. I etterkant har jeg forstått at tittelen kan tolkes på flere måter ...

I Paris fikk jeg et enda tydeligere inntrykk av hvor høyt EU nå prioriterer problematikken rundt global oppvarming, CO2 og Parisavtalen. Den klare kjøreordren til ESA i jordobservasjonsprogrammet Copernicus  er nå innen 2025/2026 å få i bane satellitter som kan måle atmosfærens CO2-innhold med god detaljoppløsning. De målingene skal nemlig brukes når nasjonene i 2028 samles til Paris Agreement's 2nd Global Stocktake Meeting. EU-kommisjonen har en ambisjon om å kunne kikke alle land i kortene når det gjelder CO2-utslipp, for ikke bare å måtte stole på hva landene selv rapporterer. Dette vil stille store krav både til satellittene og til modelleringen av karbonsyklusen.  

For øvrig er det et gammelt fysiker-ordtak som sier at "en manns støy er en annen manns signal". For noen år siden endte to Galileo navigasjonssatellitter i feil bane etter en delvis mislykket oppskytning. I stedet for en sirkulær bane ca 23 000 km over bakken, endte de opp i elliptiske baner med en forskjell på ca 8000 km mellom høyeste og laveste punkt i banen. Men navigasjonssatellitter er jo utstyrt med svært nøyaktige klokker – og vips – så fant en smart forsker ut at her hadde man fått to fine forskningssatellitter for å teste Einsteins generelle relativitetsteori! Det ble opplyst av ESA denne uken at disse satellittene nå har gitt den hittil mest nøyaktige testen av Einsteins gravitasjonelle rødforskyvning. Og – som vanlig – Einsteins teori (som nå er 102 år gammel) besto testen.  

Temperaturen og isen

Her på Fetsund har det etter hvert blitt en ganske kald mars måned, med flere netter mellom 15 og 20 kuldegrader. Og slik er tallene fra målestasjonen på Kjeller:

Temperatur siste 30 døgn fra værstasjonen på Kjeller. (Bilde fra yr.no)

Men isen la seg aldri ordentlig på Glomma i år her hos meg, og vinteren som helhet kan heller ikke sies å ha vært særlig kald.

Mye åpent vann ved gamle Fetsund Lenser i dag, og slik har det vært denne vinteren. (Bilde: TW)

Heller ikke kloden vår har vært særlig kald denne (nordlige) vinteren; temperaturanomaliet for tremånedersperioden desember/januar/februar endte som det tredje / sjette varmeste hos henholdsvis NASA GISS og JMA. Når man tar i betraktning at det har vært en La Nina denne sesongen, så ville dette vært overraskende høye plasseringer – dersom man ikke hadde visst at det foregår en global oppvarming.  

Tross en La Nina havnet global temperatur denne vinteren over den lange trendlinjen hos JMA. Det er en tydelig indikasjon på at global temperatur nå øker raskere enn den røde linjen her. (Bilde: JMA)

Når det gjelder sjøisen, så er den i skrivende stund utenfor medaljeplass (regnet nedenfra) både i Arktis og Antarktis. Mens sjøisen globalt ligger på en tredjeplass i øyeblikket.

Sære scenarier for sola

Jeg snublet over en litt rar publikasjon her om dagen:  Arsenovic et al: "Implications of potential future grand solar minimum for ozone layer and climate" (EGU Atmos. Chem. Phys., March 2018). Jeg bruker betegnelsen "litt rar", for det TSI-scenariet de har regnet på der, framstår for meg som mindre og mindre sannsynlig for hver dag som går:

Sikkert morsomt å regne på, men disse to sol-scenariene framstår ikke som særlig realistiske. (Bilde fra Arsenovic et al, 2018)

At solflekkene kan bli færre og veldig få de nærmeste solsyklusene – javisst. Men at den totale solare irradiansen (TSI) skal falle ned til nivåer som er 3,5 W/m2 eller 6,5 W/m2 lavere enn de solsyklusene vi har målt hittil? Sorry, men den kjøper jeg ikke! For her ser dere hvordan TSI har utviklet seg gjennom deler av forrige og nåværende solsyklus:

Total Solar Irradians (TSI) målt fra amerikanske satellitter. (Bilde: LASP/Univ. Colorado)

Husk da at den nåværende solflekksyklusen er den svakeste på hundre år. De reelle satellittmålingene av solas utstråling gir så langt ingen støtte til at vi skal kunne se et fall med 3,5 eller 6,5 W/m2.

Og bare så det er nevnt: Hittil i år har det vært 41 dager uten flekker på sola (en prosentandel på 54 %). Mitt tips for hele 2018 var 222 flekkfrie dager (ca 61 %). 

Og ellers? 

Det begynner faktisk å bli litt varme i vårsola. Men det skyldes nok ikke noen økning i TSI ...

Neste gang skal jeg skrive mer om Nord-Atlanteren, Norskehavet og klimaet i England, EU og Skandinavia. Tror jeg. 

God helg!

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Terje Wahls blogg