Ubehagelig uenighet og uønsket taushet

Kommentar:

Forskere er overalt i mediene, på forskjellige måter. Hvem definerer hvordan, og hvem begrenser deres ytringsfrihet, spør Nina Kristiansen, redaktør i forskning.no.

29.6 2010 05:00

Forskning skal være uavhengig, kritisk, åpen og ikke styrt av bestemte interesser og ideologier. Slik heter det i alle fall i festtalene.

Og forskningen skal gjøres tilgjengelig. Den ofte offentlige finansierte kunnskapen skal komme helheten til gode.

Verken politikere, byråkrater eller næringliv kommer utenom forskningsbasert kunnskap. Også i dagliglivets diskusjoner belegger vi våre påstander med forskning vi har lest om.

For at offentligheten skal få tilgang til kunnskapen, må vi få den presentert i andre former enn de smale vitenskapelige tidsskriftene og forskningskonferanser der allmennheten ikke vanker.

Forskerne må rett og slett komme ut til oss andre.

Og det gjør de i hopetall.

Når en medieforsker fra Bergen i kjølvannet av Hjernevask spiller ut at forskere bør trekke seg tilbake fra aviser og TV, er det som å be elva slutte å renne.

For forskere har en betydelig egeninteresse av å formidle sin forskning. Og de har mange og sammensatte motiver:

folkeopplysning, en bredere anerkjennelse enn kollegaene kan gi dem, å gi tilbake til brukergrupper og andre som har stilt opp i forskningen, håp om at synlighet kan føre til forskningsmidler, deltakelse i samfunnsdebatten med kunnskaper som de anser som viktige eller ønske om å redde et skogsområde, synliggjøre en folkegruppe eller ganske enkelt redde verden.

Forskere tar ulike roller

Derfor er forskning og forskere omtalt i mediene hver dag. Men forskere er der på mange ulike måter.

Noen ønsker bare å snakke om egen forskning, hva de selv har frambrakt av resultater.

Andre synes det er greit å definere egen fagkompetanse bredere. Mange forskere sitter i faggrupper, og føler seg komfortable med å snakke om den samlede forskningsbaserte kunnskapen til gruppa. 

Andre forskere går litt lengre og mener at deres fagkompetanse tilsvarer deres undervisningskompetanse eller det de har samlet opp av kunnskap i løpet av karrieren. Da blir kompetansen straks større.

Noen forskere tar på seg rollen som eksperter og kommentatorer. De går bredere ut enn de fleste, og kommenterer på smått og stort av begivenheter og debattemaer som er oppe i media. Disse forskerne er best likt av journalister. Det er mer lettvint å spørre rutinerte Thomas Hylland Eriksen, enn å møysommelig finne fram til noen som har forsket på akkurat den aktuelle problemstillingen.

Men når en forsker tar på seg kommentatorrollen og kaster seg ut i samfunnsdebatten med forskerhatten på, blir han en aktør på lik linje med andre aktører som politikere, interessegrupper og andre eksperter. Da kan man ikke bli sår i møte med motstand, og trekke på seg forskerkappens vern.

Hvem bestemmer rollene?

De fleste forskere nøyer seg med å snakke om egen forskning, eller definerer sin egen fagkompetanse relativt smalt.

Friheten for forskere til å selv definere sin egen rolle i det offentlige rom er en del av den akademiske friheten. Det bør overlates til den enkelte forsker, og ikke begrenses av ledere, eiere eller oppdragsgivere.

Men forskerne har selv en oppgave i å forklare offentligheten om hvilken hatt man har på, hva uttalelser bygger på. Her slurves det mye. Det er en stor forskjell på ”dette har jeg forsket på”, og ”dette mener jeg”.

 Hvem truer hvem?

Forskere ansatt på universiteter og høgskoler har sin akademiske frihet lovfestet. Nå er det nytt regelverk på trappene for alle andre forskere også, det vil si en majoritet av forskerne her i landet. De skal få ”tydeliggjort sin akademiske frihet”, som det het i stortingsvedtaket.

Ifølge forslagsstillerne fra Venstre er forskeres rett til å ytre seg fritt en grunnleggende komponent i akademisk frihet.

Regjeringen har oversendt saken til Forskningsrådet, som hadde frist i forrige uke til å utforme et forslag til regelverk.

Men hvorfor er det viktig å regulere den akademiske friheten? Hvordan og av hvem trues den egentlig?

Det er flere forhold som gjør at ikke all forskning kommer ut og fram. Eller som legger begrensninger på enkeltforskerens frihet til å ytre seg – om egen forskning eller om andres.

Oppdragsgiverne, eierne av forskningsinstitusjonene og direktørene begrenser på formelle og uformelle måter forskernes ytringsfrihet: Hva de kan snakke om, til hvem og med hvilken hatt på.

Oppdragsgiverne begrenser

Oppdragsforskning er enkelt forklart et betalt oppdrag fra en oppdragsgiver, statlig eller privat, som bestemmer problemstillingene, forventer nytte for seg selv og som får en viss eiendomsrett til forskningsresultatene.

Slik forskning gjør samfunn og næringsliv i stand til å løse oppgaver som krever forskningsbasert kunnskap, og der kunnskapsproduksjonen har et kortere og mer målrettet løp enn den mer langsomme grunnforskningen.

Samtidig byr oppdragsforskningen på bestemte problemer når det gjelder offentlig innsyn i forskningen og i forskernes rett til å snakke om sin egen forskning.

I en undersøkelse utført av Forskningsetiske komiteer i 2004 oppga 14 prosent av oppdragsforskerne at de hadde opplevd konflikter med oppdragsgiver i publiseringsfasen av prosjektet. Mer enn halvparten av konfliktene handlet om forskningsresultatene skulle offentliggjøres overhodet.

Oppdragsgivere kan kontraktfeste hva som skal formidles offentlig eller ikke. Dette kan handle om næringshemmeligheter, politiske utspill som oppdragsgiver vil ta hånd om selv eller beslutninger som ikke er fattet enda.

Da forsvinner muligheten for forskere å til å ta både åpen faglig debatt og offentlig debatt om resultatene sine. Grunnlaget for kritisk gjennomgang blir borte, dette som er hjørnesteinen i vitenskapelig kunnskapsproduksjon.

Om en forsker har kontraktfestet at resultatene ikke skal offentliggjøres, må hun forholde seg taus, om oppdragsgiveren overser forskningen og går andre veier.

Dette blir problematisk om forskeren har kommet fram til at et tiltak eller produkt kan forårsake skade. Om oppdragsgiver da ikke tar hensyn til for eksempel mulig forurensing eller at enkelte grupper vil rammes av en politisk beslutning, sitter forskeren i fella.

Ytrer hun seg offentlig, brytes kontrakten med oppdragsgiver og finansieringskilde. Ytrer hun seg ikke, lar hun skaden skje.

Derfor bør taushetsbelegging innenfor oppdragsforskning holdes til et minimum, og kun av legitime kommersielle hensyn. Kontraktfesting av formidlingsrett kan være et middel mot å komme i skvisen.

Slik gjør de det på Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF). Der har de utarbeidet nytt regelverk for formidling. Her heter det at NILFs ansatte skal stå fritt til å offentliggjøre kunnskap produsert for oppdragsgivere, og dette skal sikres ved kontraktsinngåelse.

Eierne begrenser

I Norge har vi en rekke forskningsinstitutter som er eid av staten. Departementer som blant annet Landbruksdepartementet, Miljøverndepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har forvaltningsansvar.

Disse forskningsinstituttene gir faglige råd til sine departementer. Men det er ikke alltid de faglige rådene følges. Departementet kan ha samlet inn råd fra flere forskningskilder, eller tar andre hensyn i valg av policy eller vedtak.

Her kan nye innskrenkninger oppstå, for hvor fri er den enkelte forsker til å komme ut med resultater som peker andre veier enn det myndighetene har fastslått er riktig vei?

Det kan være forvirrende for publikum, og upraktisk for myndighetene om for eksempel offisielle helseråd blir imøtegått av forskere som selv har levert grunnlagskunnskap.

Og hva gjør myndighetene når en forsker kritiserer dem? I en artikkel i forskning.no i går forteller en forsker om reaksjoner fra “sitt” departement, da han gikk ut i media med kritikk. Saken var bakgrunn for Venstres forslag til Stortinget om regulering av akademisk frihet.

Institusjonene skygger for innsyn

Forskerne diskuterer seg imellom på konferanser og seminarer. De kritiserer hverandre i vitenskapelige publikasjoner. Kritikken er en grunnleggende del av kunnskapsproduksjon.

Men hvor vanlig er det vanlig å bringe faglig uenighet ut i det offentlige rom? Dette skrev forskning.no om i en artikkel i går.

Ellers i arbeidslivet er det uhørt eller utrykk for et svært høyt konfliktnivå, om ansatte går åpent ut mot sin sjef eller motsatt. Men under de akademiske idealene skal faglig debatt og kritikk skje på tvers av organisasjonshierarkiene. Ung og nyansatt skal kritisere gammel og veletablert, sjef skal kritisere medarbeider.

På enkelte forskningsinstitusjoner finnes godkjenningssystemer eller en kultur for at ledelsen leser gjennom for eksempel forskeres kronikker før innsending til en avis.

Når ledelse leser, kan det som er ment som kvalitetssikring lett skli over i kontroll - formell eller uformell. Og hvor nødvendig er det egentlig at disse forskerne, de høyst utdannede blant oss, må gjetes? Er de ikke til å stole på - sånn rent faglig? Tåler vi ikke et mangfold av faglige meninger?

Hvis faglige debatter bare skjer i lukkede rom, mellom forskere, kan offentligheten miste viktig innsyn i vitenskapelige debatter og uenigheter.

Derfor må ledelsen trekke seg tilbake, og forskerne må tørre mer. De bør ta tvilen, troen og kritikken ut til oss andre, slik at vi kan bli kjent med de ulike sidene i debatter om svineinfluensavaksine, havstigning og synet på biologi innenfor samfunnsforskningen.

Uenighet svekker ikke troverdigheten til forskningen, det styrker den. Akademisk frihet handler også om at forskerne sikres sin uavhengighet innenfor institusjonene.

Forskning eller politikk


(Ill. iStockphoto)

Noen ganger går forskningsformidling over i politiske ytringer. Da har man gått videre fra kommentator- og ekspertrollen, til å bli vanlig borger som deltar i debatten og politikken ut fra erfaringer og kompetanse, akkkurat som alle oss andre.

Mange forskere har et engasjement for faget sitt som strekker seg utover selve forskningsarbeidet. De vil delta i samfunnsdebatten: på klima, likestilling og miljøvern – som noen eksempler.

Enkelte institusjoner har regler for når forskere kan uttale seg som forsker og når de må uttale seg som privatperson, mens andre overlater til den enkelte forsker å finne ut av grensene mellom fag og politisk engasjement.

Noen institutter krever at arbeidssted og tittel ikke nevnes, slik at det ikke skal oppstå misforståelser om det er instituttet som snakker eller forskeren selv. Mens andre – og kanskje særlig de store institusjonene – tenker at det må vel folk skjønne: at Peder Aas ikke representerer hele UMB når han undertegner på et opprop, eller at Jørgen Lorentzen ikke representerer Universitetet i Oslo.

Vi har behov for de kompetente forskerne ute i samfunnet, også som politikere, debattanter og meningsbærere. Men forskere har et stort ansvar for å være tydelige på hvilken hatt de bærer, når de opptrer som privatpersoner og samfunnsborgere.

På alvor

Hvis akademisk ytringsfrihet skal tas på alvor, må mange av de uformelle restriksjonene fjernes, og de formelle tilpasses til enkeltforskerens rett til å ytre seg.

Valgene må ligge hos forskeren selv, framfor institusjoner som kan begrense og kontrollere. Det utelukker ikke faglig samarbeid også i det offentlig rom, eller at man rådfør seg med andre.

Regler for akademisk frihet for alle forskere er positivt, men det vil ikke automatisk sikre friheten. Til det må det lages rammeverk innad på de ulike institusjonene som gjør at forskeren uten frykt, kan snakke om sitt arbeid på en måte de selv velger og føler seg komfortable med.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Ytringsfrihet i akademia

forskning.no bringer nå en serie artikler som belyser akademisk frihet fra ulike perspektiver: faglig uenighet, eierskap, oppdragsgivers rolle, grenseoppgang til politikken og industrien.

Har du innspill, kommentarer eller erfaringer, ta kontakt med forskning.no-redaksjonen: epost@forskning.no eller
tlf 22 80 98 90.

Annonse