- Lærere kan etterutdanne seg i alle mulige pedagogiske og didaktiske retninger, og vi spør: Når er det nok videre- og etterutdanning? Når har vi lærere nok utdanning til selv å delta aktivt og selvstendig i forskningsfeltet, spør kronikkforfatterne. (Foto: Colourbox:

Lærere som forskere? Vi er klare!

Kronikk:

Det er et problem at det stort sett alltid er folk fra universitets- og høgskolesektoren som skal vurdere hva norske lærere trenger å vite.

16.11 2017 05:00

Lærere rekrutteres til etterutdanning som aldri før. Studieåret 2017–2018 er det 185 studietilbud som er spesielt opprettet for videreutdanningsstrategien Kompetanse for kvalitet, og 6000 lærere har fått tilbud om å delta i stipend- eller vikarordningen. I tillegg videreutdanner mange lærere seg på eget initiativ. Regjeringen har i år satt av 1,3 milliarder kroner til etterutdanning av lærere, og mener at 30 000 lærere trenger dette.

Målet med å etter- og videreutdanne lærere er å skape en bedre skolehverdag for elevene. Det er flott og riktig at de som allerede er lærere, men ikke formelt kvalifisert i fagene de underviser i, får tilbud om dette. Imidlertid går veldig mange av tilbudene langt utover obligatoriske grunnutdanningsemner.

Lærere kan etterutdanne seg i alle mulige pedagogiske og didaktiske retninger, og vi spør: Når er det nok videre- og etterutdanning? Når har vi lærere nok utdanning til selv å delta aktivt og selvstendig i forskningsfeltet?

Blir videreutdannet av noen med mindre erfaring

En gjennomsnittlig universitets- og høgskoleansatt får 10 til 50 prosent av stillingen sin til forskning og utvikling, og dersom de er flinke til å publisere fins det en rekke frikjøpsordninger og stipender i tillegg. Videre får de finansiert reiser til forskjellige konferanser i inn- og utland samt innkjøp av nødvendig utstyr og litteratur. Instituttet de jobber på får penger og publikasjonspoeng.

Videreutdanning, eller karriereutvikling, i universitets- og høgskolesektoren (UH-sektoren) står de ansatte i stor grad for selv, gjennom deltakelse i forskjellige forskningsprosjekter. Lærere derimot, videreutdannes av folk i UH-sektoren, ofte med både lavere utdanning og mindre erfaring enn de selv, og innenfor fagområder valgt av den samme UH-sektoren. De fleste videreutdanningskurs fører heller ikke til verken høyere lønn eller alternative arbeidsoppgaver.

Her er et par eksempler fra virkeligheten:

En av de undertegnede startet ny jobb i videregående skole høsten 2015, etter ti år som lærerutdanner og med disiplinær doktorgrad. Tilbudet var lektorlønn og videreutdanningskurs i veiledning. Etter at dette kurset var gjennomført kom et nytt tilbud, om videreutdanning i forsknings og utviklingsarbeid, selv om vedkommende allerede hadde flere vitenskapelige publikasjoner.

Den andre undertegnede, også med 10 år som lærerutdanner og doktorgrad i fagdidaktikk og skoleutvikling, fikk høsten 2016 tilbud om jobb i UH sektoren som førstelektor i veiledning som hun takket nei til fordel for en annen undervisningsjobb, hvorpå hun umiddelbart fikk tilbud om videreutdanning i veiledning. Altså det samme som hun hadde blitt tilbudt jobb i og takket nei til.

Lærere i Norge forsker ikke

Norske lærere deltar nesten ikke i forskningsfeltet og de leser i liten grad forskning rettet mot dem selv. Dette bør man gjøre noe med, konkluderte ekspertgruppen nedsatt av Torbjørn Røe Isaksen i 2015. Illustrerende nok, bestod ekspertgruppen utelukkende av folk fra UH-sektoren. Rapporten konkluderer videre med at lærere og forskningsmiljøer bør samarbeide om forsknings- og utviklingsarbeid. Slik situasjonen er i dag, styres omtrent all forskning på skolerelaterte temaer fra UH-sektoren. Statsråd Røe Isaksen har flere ganger sagt at lærere har behov for kjennskap til forskning, og at stadig flere lærere skal ha mastergrad. Videre har han uttrykt at skolen trenger lærere som er sterke nok faglig til å forske på egen praksis og tenke vitenskapelig om den; lærere som har kompetanse til å ta i bruk ny forskning - for at elevene skal lære mer enn de gjør i dag.

Om det er et reelt ønske om at lærere skal holde seg oppdaterte, så trenges det både tid og ressurser til dette. For en lærer i full stilling blir det å søke etter relevant forskning for å reflektere over egen praksis krevende å få tid til i en skolehverdag. Det trengs også dyre lisenser for å få tilgang på nyeste forskning i ulike databaser. Slik situasjonen er i dag, har vi en skole med lærere uten reell tilgang til forskning, og det er derfor helt urealistisk at lærerstanden skal holde seg oppdatert på det nyeste innen relevante forskningsfelt.

Utover manglende ressurstilgang, så er det også en mulighet at lærerne verken føler behov for eller faktisk er interessert i den eksisterende skoleforskningen i Norge. Kanskje er for lite av den aktuelle forskningen faktisk relevant for oss? Det er et problem at det stort sett alltid er andre, altså UH-sektoren, som skal vurdere hva lærere trenger å vite og hva som er relevant kunnskap for oss.

Lærerspesialistordningen

Per i dag fins det en prøveordning hvor 300 lærere i Norge har fått en spesialistfunksjon. Bakgrunnen er at regjeringen ønsker å beholde gode lærere i klasserommet slik at de kan bidra til mer læring for elevene, samtidig som man tilbyr noen lærere en karrieremulighet innenfor skolesystemet.

Som lærerspesialist tilbys man spesialistutdanning(!) innenfor flere fagområder. Til orientering er det satt av fem prosent tid til å utøve denne funksjonen for den enkelte spesialist.

Forhåpentligvis kan læreren da bidra positivt i kollegiet og på skolen på flere måter, men forskning får de ikke tid til, spesielt ikke dersom også spesialistfunksjonen ender som nok et videreutdanningstilbud.

Vi er der og vi er klare

Det er flott at styresmaktene vil utdanne i bredden, men hva med å bruke en liten del av midlene på å ansette noen personer som allerede er utdannet (nok) til å kombinere forskning med undervisning? Hva med å ansette noen folk i skolen som allerede har forskningskompetanse, istedenfor å videreutdanne lærere helt til vi mister dem til lærerutdanningene?

Sjansen for at en lærer som tar doktorgrad kommer tilbake til en stilling med samme tittel, lønns- og arbeidsvilkår som før graden, er svært liten. De fleste som tar doktorgrad innenfor skolens disiplinfag, fagdidaktikk og pedagogikk har imidlertid aldri vært innom skolen og ser ikke for seg det som et mulig arbeidssted heller.

Samtidig ender en stor andel av dem opp med nettopp å utdanne lærere.

Hva med å faktisk ansette noen av disse folkene i delte stillinger i skolen? Det er leger som underviser på legestudiet og forsker på medisinske spørsmål. Hva med å la noen lærere forske på skolen og utdanne lærere, samtidig som de er nettopp lærere?

Dersom regjeringen mener alvor med å gjøre forskning og lærerutdanning mer virkelighetsorientert og relevant, så må det settes av ressurser til at lærere selv skal få forske i skolen. Vi er mange som har nok kompetanse og som både kan og vil være med på å påvirke dagens og morgendagens skole på flere områder enn kun i klasserommet.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse