På Sulevatnet, på grensa mellom Sogn og Fjordane, Oppland og Buskerud, ligger det utvaskede steinalderboplasser.

ACER kan ødelegge uerstattelige kilder til kunnskap

Kronikk:

Hvorfor er det så stille rundt potensiell akselererende ødeleggelse av kulturminner i norske fjell og vassdrag?

29.4 2018 05:00

I mars besluttet våre folkevalgte norsk tilslutning til EUs tredje energipakke og energibyrået Acer. Konsekvenser for strømpriser, arbeidsplasser og overføring av suverenitet til EU har blitt debattert.

 Endringer i manøvreringsreglementet gjør at det i større grad vil være Europas behov for strøm som vil bestemme takten på hvor ofte og hvor mye vannstander heves og senkes. Miljøfølger grunnet slik økt effektkjøring eller såkalt jojo-regulering er kommet i bakgrunnen.

Et emne som har vakt om mulig enda mindre engasjement, er endringenes betydning for eskalerende erosjon av kulturminner langs norske vassdrag og fjellvann.

«Fjelleventyret» ødela uerstattelige kilder til kunnskap

I norske fjell og daler er det kjent tallrike jakt- og fangstplasser fra stein- og bronsealder, fangstanlegg, hustufter, handels- og jernvinneplasser fra jernalder og middelalder. Svært mange ble registrerte langs elver og fjellvann som skulle demmes opp grunnet vannkraftutbygging og konsesjonstildelinger på 1950- og 60-tallet.

Kun et fåtall rakk å bli arkeologisk undersøkt. I dokumentarfilmen «Et fjelleventyr» fra 1960 bygges dammer, vannet stiger, og arkeologene graver for livet. Tonen til fortellerstemmen er mild, men det er hjerteskjærende å se hvordan uerstattelige kilder til kunnskap om fortiden sakte forsvant under vann.

Regelverkendringer grunnet ACER kan ødelegge enda mer

I 70 år har så vannstanden i regulerte vassdrag taktfast blitt hevet og senket. Utbygginga har åpenbart vært positivt for samfunn og velferd – en kilde til stabil og billig strøm. Oppdemming er også til dels flomforebyggende. Imidlertid har ikke utviklingen vært like eventyrlig for kulturminnene.

Sporene til vår eldste historie ligger nå i ofte brede erosjonssoner mellom høyeste og laveste regulerte vannstand. De fleste steder er det gamle torvdekket for lengst forsvunnet. Med endring i reguleringsregelverket åpnes det for produksjon i større grad basert på svingende etterspørsel og pris. Med det vil en få å økt effektkjøring og dermed vil erosjon og slitasje på torvdekker og strandkanter eskalere, og bevaringstilstand fort bli kritisk for kulturminner som til fremdeles ikke er vasket vekk.

Det er allerede store skader

Mange av dammene, inntakstuneller og turbiner som ble etablert for 50-60 år siden har i de siste tiåra vært gjenstand for reparasjoner, utskifting, fornying og forsterking. I perioder med nedtapping har det åpnet seg korte vindu hvor en har kunnet registrere tilstanden til de kjente kulturminnene.

Der det er dokumentert store skader har Riksantikvaren i noen tilfeller bevilget midler til sikring mot videre erosjon, i andre tilfeller har en fått foreta nyregistrering langs den tilnærma opprinnelige vannstanden.

Dette arbeidet har tydeliggjort at våre felles, ikke-fornybare kilder til fortidig liv og leven er gått, og er i ferd med å gå, ugjendrivelig tapt. Det vil si, om ikke de i posisjon er sitt ansvar bevisst og bevilger mer penger til dokumentasjon og forskning på de forsvinnende kildene, for derigjennom å bevare dem for fremtiden.

Hva med sporene etter hverdagsmenneskene?

Det er påtagelig hvor høyt det ble ropt om Talibans sprenging av Buddastatuer i Afghanistan i 2003, og IS ødeleggelser av oldtidsminner i Palmyra i fjor. Dette står i sterk kontrast til den stilltiende aksept det kan synes være for ødeleggelse av kulturminner i våre egne hjemtrakter.

Jeg har ikke tall på hvor mange historier jeg blir fortalt om folk som kaster eller skjuler gjenstander eller andre spor i jorda i frykt for at ‘Arkeologene’ skal sette begrensninger for hva de skal kunne gjøre med egen grunn.

Kan det være at sporene etter det levde livet til «folk flest» er satt i skyggen av det unike og storslåtte, det første, største og flotteste? Er det ikke det, kan det være det samme – ordførere uttaler i media at «vi har nok pilspisser». Det storslagne og synlige er lett å trekke inn i byjubileer og festtaler og det kan brukes i de store historiene som fortelles om landets og regionenes fremvekst; konsekvens?

Den mulige kongsgården fra middelalderen på Avaldsnes og den gamle Clementskirka i Trondheim ble begge høyt prioritert da den begrensede potten til utgravning, sikring og forskning ble fordelt i 2017. Kongens og biskopens historie skrives, men hva med hverdagsmennesket som levde sine liv uten å sette de store sporene?

Vasker bort sporene fra vår felles fortid

Sporene etter dem er blant annet de hundrevis av steinalderboplasser som sakte vaskes ut hvert eneste år langs vann og vassdrag i fjell og daler på grunn av vår tids behov for strøm – og nå også Europas.

Kulturminnene som sakte men sikkert eroderer bort, er oppholdsplassene der steinredskaper, steintyper og annet materialet kunne fortalt om relasjoner mellom mennesker i øst og vest, nord og sør, kyst, innland og fjell. Det som forsvinner er kilder til å belyse utviklingen av teknologi som gjorde det mulig å transformere myrmalm til smibart jern, og ressurs- og kunnskapsoverføring internt og mellom regionene.

Det er spor som forteller om viltforvaltning og respons til klimaendringer. Det er spor som ville ha kunne belyst hvordan mellommenneskelig kontakt og kommunikasjon, om samarbeid og innovasjon fikk oss dit vi er i dag.

Hva vil være arven etter ACER?

Det finnes heldigvis allerede et system som utløser midler til arkeologiske undersøkelser i vassdragene, den såkalte Sektoravgiften. Denne slår inn når nye konsesjoner skal tildeles, om gamle konsesjoner skal endres eller fornyes.

Kraftselskapene betaler inn avgift, som igjen fordeles av Riksantikvaren på bakgrunn av søknader fra kulturminnevernet. Rammene en opererer innenfor gir imidlertid lite rom for arkeologiske undersøkelser.

Prioriteringene er brutale, mye går tapt. For en arkeolog, eventuelt en generelt kulturhistorisk interessert person, er dette kanskje mer en skrekkhistorie enn et eventyr. En kan derfor håpe på at de som har gitt klarsignal for økt effektkjøring, nå også vil ta grep og øke de økonomiske rammene for at kulturminnevernet skal kunne sikre og dokumentere arven etter de som var her før oss, for de som kommer etter.

Hva skal arven etter de som stemte for ACER være?

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse