- Kroppslige uvaner er i vinden for tiden og barneskoler hyrer inn eksperter, eksempelvis fra God skole , som skal lære lærerne å notere seg uvaner hos barna, skriver Gunn Helene Engelsrud.

La barna bruke kroppen som de vil

Kronikk:

De får ikke lov til å drikke vann, være kroppslig spontan eller løpe i gangen, samtidig som de voksne vil ha mer fysisk aktivitet i skolen. Når skal barna holde armer og bein i ro og når skal de løpe?

3.6 2018 05:00

I min gymnastid var det vanlig at vi ruslet inn i klasserommet og fant plassene våre og satt oss ned ved pultene i påvente av at læreren skulle ankomme og at timen skulle starte.

En av lærerne hadde en særegen vane. Hver gang han ankom klasserommet ropte han til oss – reis opp! Rett etterpå kom det – sitt ned!

Siden vi allerede befant oss sittende, vakte insisteringen «reis opp-sitt ned» en viss munterhet. Sett med et annet blikk ser vi skolens behov for kontroll og orden med elevkroppen. Som elever skal vi ikke sitte lettere henslengt og avslappet – det er en uvane. Her trengs orden i rekkene.

Kroppslige uvaner i vinden

Kroppslige uvaner er i vinden for tiden. Barneskoler hyrer inn eksperter, eksempelvis fra God skole, som skal lære lærerne å notere seg uvaner hos barna. «Uvanene» blir, ikke overraskende, plassert i elevers kropper. Det er ikke lov å drikke vann, være kroppslig spontan eller løpe i gangen. Den ellers så lovpriste «fysiske aktivitet» foregår på «feil sted», som en «matter out of place», for å bruke et uttrykk fra sosialantropologen Mary Douglas.

I klasserommet bør elever helst ikke vise at koppen har bevegelser, også i armer og bein, de må i så fall holdes for seg selv. At barn er uttrykkende kroppslige subjekter, er med andre ord en forståelse som virker å ha svært trange kår i norsk skolehverdag. Mange vil huske dokumentaren «Fra barn til borger» fra NRK fra 2016, der vi følger barn et helt år i en førsteklasse ved Gamlebyen skole. Filmen viser en hverdag preget av kroppslig disiplin, uten hensyn til små kropper som gjesper, gråter og vrir seg på stolene.

Å bli sosialisert til passivitet

Å være passiv er oftest negativt, bortsett fra, ser det ut til, når det gjelder spebarnet.  Spebarnet blir satt ned i stoler fra det er født. Barn plasseres ned i vippestolen, inn i bilen, i vogna, ved bordet og blir båret rundt sittende i stol. Uttrykksbehovene og spontane kroppslige uttrykk er brysomme allerede i livets begynnelse. Det fortsetter i skolen, der barnekroppen utsettes for to motstridende tendenser – den skal både avlæres kroppslige «uvaner» og den skal motvirke «uvanen med å være passiv».  På motsatt side av dem som vil lære barna å holde armer og bein for seg selv og ikke løpe i gangene, har vi dem som argumenter for mer fysisk aktivitet både i klasserommet og ute. Også her styrt av bekymrede voksne, som legger problemet på barna – de beveger seg for lite – vi må gjøre noe med dem.

Når uvaner ikke er for mye bevegelse, men for lite

I Norge er det nærmest en tradisjon for å ta det svært alvorlig når toppidrettsutøvere kommer med «bekymringsmeldinger» i media om at barna beveger seg for lite. Sist ute er toppfotballspillerne Mats Møller Dæhli og Caroline Graham-Hansen, som «slår alarm» om at barn beveger seg for lite.

De får de umiddelbar støtte at Arbeiderpartipolitikerne Hadia Tajik og Ingvild Kjerhol. De er også opptatt av å forhindre uvaner, og særlig vil de hindre «at våre dårligste vaner går i arv». Her er ikke uvanene for mye bevegelse, men for lite. Deres ideer er at dersom barn får beveget seg litt så øker pulsen, blodtrykket, energiforbruket og muskelkraften. Da vil de lettere konsentrere seg og lettere å skape samhold i klassen. Ikke bare det, men bevegelse «kan også gjøre det lettere å lære, spesielt for de barna som lærer bedre når de beveger seg enn når de sitter stille». At det ikke er fullt så enkelt viser blant annet denne artikkelen fra Utdanningsnytt. 

Politikerne vil fremme en «aktivitetslov», og mener at «det er lett å glemme at menneskekroppen er skapt for bevegelse». Spørsmålet er hvem som har latt dette gå i glemmeboken – barna har sitt kroppslige uttrykk og bevegelse som sin viktigste væremåte. I lys av gjøre- og tiltakstakstankegangen må vi spørre: hvilke bevegelser kan barn gjøre, når og hvordan? Når skal de holde armer og bein i ro og når skal de ut for å løpe? Dette er spørsmål som må stilles og undersøkes nærmere.

Barnets selv har kroppen og bevegelsene sine som sin mest grunnleggende måte å være menneske i verden på

Kroppen er det under alle omstendigheter noe feil med – uvanene går i alle retninger. Sitter de stille må de ut å løpe, beveger de seg for mye, må de sitte stille. Det underliggende behovet samfunnet, politikere og kommersielle aktører har, er at de har sett et marked for å regulere barnekroppen.

Fenomenet er ikke nytt, det nye er at alle har gode intensjoner uten tanker om fenomenet som skal reguleres. Dersom vi anerkjenner at barnets selv har kroppen og bevegelsene sine som sin mest grunnleggende måte å være menneske i verden på, åpner det for noe annet enn bekymring og kostbare tiltak.

Svikt i dannelsesoppdraget

Hvilke bevegelser kan barn gjøre, når og hvordan? Når skal de holde armer og bein i ro og når skal de ut for å løpe? Dette er spørsmål må vi finne svar på. Er det en ønskelig utvikling at barn beveger seg på instruksjon og på beskjed fra andre? Det virker som politikere og kommersielle aktører overbyr hverandre om å komme med «det beste tiltaket».

Mønsteret i debatten er å konstruere en feil med barnekroppen, enten det er for mye eller lite bevegelse i kontekster barnet har plikt til å oppholde seg. Barna påføres tiltak ut fra en bevegelsesforståelse/kultur med høyst uklare premisser. Skal vi tro debattene som nå føres er skolebarns bevegelsesliv blitt et objekt for regulering og standarder utenfor  deres rekkevidde, vilje og lyst. Samtalene i media og politikken føres kun om hva som skal gjøres med barna, det mangler tenkning om og forståelse for barnet.

Barnet blir et objekt som metodene og tiltaket skal «virke på». Det er dypt opprørende og uansvarlig. Skolen svikter sitt dannelsesoppdrag og barns rett til å være utrykkende og spontane overses og undertrykkes. Formålsrasjonaliteten råder.

Jeg håper lærere og politikerne innser at barns kroppslige liv må forvaltes med mer dybdekunnskap og tro på at barnas uttrykksliv og væremåter kan lære oss noe viktig om dem og deres livsbetingelser – ikke innføre ugjennomtenkte metoder i panikk. Mye forskning, for eksempel fra kroppsøvingsfaget er på barnas side. Barns kropper er ikke feil.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse